NITTENHUNDREOGSØTTINI
- Minner fra en annen tid
Natt til 1. februar
1979 tok et fly av fra Paris med Teheran som destinasjon. Det chartrede jetflyet
fra Air France hadde imidlertid ikke landingstillatelse. Det var faktisk en
mulighet for at flyet kunne
bli skutt ned når det kom inn i iransk luftrom. For ombord befant selve
ondskapen seg. Styggen sjøl
hadde åpenbart seg i regimekritikeren ayatolla Sayyid Ruhollah Musavi Khomeinis
skikkelse og han hadde
47 av sine nærmeste medarbeidere med seg. I tillegg kom 141 journalister som
alle sammen var med
på flighten av egen fri vilje. Det var revolusjon i Iran denne vinteren. Sjah
Reza hadde rømt landet og nå var
Khomeini på vei til Teheran, etter 15 år i eksil i Frankrike. Seieren var nær,
og ingen luftvernsraketter ble
avfyrt denne morgenen. Etter landing steg den falske profeten ut for å møte
folket. Det viste seg å bli farligere
enn flyreisen. Minst 3 millioner mennesker jublet, skrek, danset, hylte og gråt.
De
ivrigste tilhengerne hans
stormet nesten kortesjen, for å røre ved djevelens kjortel.
RÅRÅKK, Oslo 29. mars 1979
Norges første punkfestival blir arrangert i
Kjelleren på Chateau Neuf. De tre bandene på scenen
denne kvelden er Front Page fra Halden, Hærverk og Oslo Børs fra Oslo. Dette er
starten på
20 måneders ”Anarki og Kaos” i Oslo og det sprer seg raskt fra by til by i ”det
lange rare landet vårt”.
Oslo 1.mai 1979
Min elskede
datter Sabi, blir født på Røde Kors i Eilert Sundts gate denne vakre vårdagen.
Jeg er lykkelig
på vei hjem fra sykehuset, og i Oslo feirer man ”Arbeidernes Dag” da det
utenkelige skjer.
En bombe eksploderer i folkemengden. Petter Christian Kyvik var medlem av
den såkalte «Aksjonsgruppen»
i Erik Blüchers Norsk Front, og skadet et menneske med den ladningen han kastet
inn i 1.mai-toget utenfor Frascati i Oslo sentrum.
Oslo 7.mai 1979
Selv om
jeg allerede hadde sett en god del av Europa som barn og tenåring, var jeg
overhode ingen
verdensvant fyr. Men det merkelige var at jeg opplevde sjelden eller aldri at
mine sambygdinger eller
kamerater noensinne dro utenlands på den tiden. Bare det å komme seg ned til
Oslo sentrum, ble den gangen
sett på som langt unna, og dit dro man ikke. Hvis så skjedde, måtte dette være
”helt nødvendige ærend”, og da
som oftest til steder som Slottsparken og Egertorget. Unntaket som bekreftet
regelen var da Thin Lizzy spilte sin
årlige konsert i Oslo, på ærverdige Chateau Neuf. Da ankom de langhårede,
boblejakkekledde hordene
til Majorstua. Tungt bevæpnet med maispiper, brekkjern og de obligatoriske
posene fra Ammerud Super,
stappfulle med Export. Thin Lizzys andre Oslokonsert ble en stor suksess som det
fortsatt går gjetord om.
De innfødte på Ammerud krangler stadig om hvem som er best av Brian Robbo og
Gary Moore.
London 18. august 1979
Jeg er i
London og på denne varme lørdagskvelden spiller The Who på Wembley
Stadium i selskap
med så forskjellige artister som The Stranglers, Nils Lofgren og AC / DC.
Jeg er veldig fristet til å dra,
men jeg tar i stedet tuben opp til Camden, der UK Subs skal spille på det nå
legendariske Electric Ballroom.
Forsøket vårt ender med bomtur da Charlie Harper & co er denne sommeren en av
Londons hotteste
konsertattraksjoner. Stedet er utsolgt og den fargerike køen strekker seg fra
Electric Ballroom og helt forbi
T-banestasjonen. Som en trøst finner Harald Fossberg, Ole Einar (fra Babij Jar)
og jeg frem til
Rehearsal Rehearsals, øvingslokalet til The Clash.
Joe Strummer, Mick Jones & co er på en helt annen
kant av byen for å gjøre
ferdig plata ”London Calling”, under ledelse av legenden Guy Stevens.
Ultimo august 1979
AC / DCs kanskje fineste plate, ”Highway To Hell”
blir utgitt simultant på de fleste
markeder for første gang i gruppas relativt korte historie. Borte er det
tidligere produsentteamet
Harry Vanda og George Young, og Robert John ”Mutt” Lange åpenbarer seg
for første gang.
”Mutt” Lange ble født i Rhodesia og hadde tidligere jobbet med navn som City
Boy, Graham Parker
og Boomtown Rats. Etter manges mening var dette et merkelig valg av produsent.
La oss høre
hva min venn Torgrim Eggen, muligens Norges største ekspert på fenomenet
”Slottsheavy”,
kan fortelle: ”Lange tvang Young-gutta til å sette seg
ned i studio, plugge inn gitaren, og slå an
akkorden - en streng og ett anslag av gangen. Hver enkelt tone ble så
møysommelig spleiset
med de fem andre ved miksebordet, inntil Lange hadde sin Akkord. Så var det
videre med
neste anslag, og til slutt satt Lange med et kjernefysisk arsenal soniske
byggeklosser som kunne jevnet Jeriko med jorden.”
Cafe Lysthuset,
september 1979
Denne høsten får vi vårt ”eget” sted på Pilen/Spotlight i St. Olavs gate.
Hærverk, Kollaps,
Trygve Mathisen og 79-kriser er navn i tiden. Grupper som Oslo Børs, Kjøtt,
Babij Jar,
og Blaupunkt dukker også opp, selv om de liksom er fra et ”annet” miljø. Dette
”paradiset”
hadde vi for oss selv i 10 måneder, og i sentimentale øyeblikk tenker jeg på
denne tiden som den beste i mitt liv.
Harald Fossberg,
Hærverk:
”Lysthuset, det var samlingspunktet, det var der alle
banda
endte opp med å spille. Lysthuset var dritkult,
der hang man. Bra sted å henge
På slutten av perioden på Lysthuset dukket også
The Clash opp.
TRMA, 79 – kriser:
”Høydepunktet i Lysthusets levetid var likevel
nachspielet etter Clash-konserten.
Da var Lysthuset definitivt den hippeste, kuleste og tøffeste klubben man kunne
oppholde seg på i Norge.
Oslo 1. desember 1979
Det er min
nittenårsdag og Stiff Little Fingers fra Belfast spiller i Kjelleren på Chauteau
Neuf.
Konserten ender i et voldsomt sammenstøt mellom en av Fingers roadies og en
lokal punker
ved navn ”Ulf”. Det blinker i et knivblad, men det roer seg etter hvert ned..
Jeg treffer Jim Reilly
for første gang den kvelden. På mitt hjemsted blir en ung mann fra Lørenskog
denne kvelden drept
av tre av mine sambygdinger i det såkalte ”Ammeruddrapet”. De skyldige blir
arrestert
den samme natten og i 1980 blir de dømt for mord.
LONDON CALLING – Julen 1979
Jeg er
igjen i England, men denne gang med min (avdøde) venn Tom Harley som reisefølge.
Vi er i
London for å se Wings og / eller Clash på Hammersmith Odeon, et sted som AC /DC
faktisk har besøkt
bare en uke i forveien. Vi har hellet med oss og får sikret oss billetter til
The Damneds julekonsert
på The Rainbow. Dette legendariske stedet lå på Seven Sisters Road, like ved
Finsbury Park,
men vi ender like godt opp med å bli arrestert på lille julaften!
Senere får
Tom Harley og jeg bo ett par dager hos Matthew Ashman. Matthew (RIP) bodde
med sin gamle jødiske far, rett over T-banestasjonen Tottenham Court Road i
Oxford Street.
Ashman er vel mest kjent som gitaristen i Adam and The Ants (og senere Bow Wow
Wow). I denne
førjulstiden spilte de tittelsporet til AC / DCs ” Highway To Hell”
konstant på Londons Capitol Radio,
mens Adam and The Ants ferske plate ”Dirk Wears White Sox” hørte man aldri. Det
”glade” 80-tallet er bare en uke
unna, og det kommende året bringer store forandringer for både AC / DC,
Adam and The Ants og den unge Cato Gullberg.
London, Skuddårshelgen 1980
Jeg er i
London for tredje gang i løpet av seks måneder og The Ramones ”End Of The
Century”
har akkurat ankommet butikkene. The Boys spiller support for Ramones oppe på
Electric Ballroom,
mens Leather Nun fra Göteborg gjør sin London-debut på Scala Cinema i Tottenham
Court Road.
I det samme momentet forteller den daværende Kollaps-gitaristen Stein Ramberg
meg at,
”Bon Scott angivelig skal ha drukket seg i hjel i London”.
Samtidig, i en drabantby nordøst i Oslo, tar Cato
Gullberg T-banen til sentrum for å komplettere
sin AC / DC samling. Selvfølgelig er han helt uvitende om hva som nettopp har
skjedd i London.
AC / DC + CATO GULLBERG = E = MC2?
Rødtvedtgutten Cato (17) kunne lett endt opp som en av Oslos fryktede Narvere,
hadde det ikke vært
for sitt sjelsettende og befriende møte med AC / DC, Sydneys egne Narvere. Cato
Gullberg forteller:
Jeg er født i 1963 og har en syv år
eldre bror som hadde en stor platesamling. Jeg nærmest fråtset
i fet rock og fikk fort sansen for den klassiske ”drabantbyrocken” med artister
som Deep Purple, Beatles,
Sparks, Wings og Gasolin. Kiss var jeg selvfølgelig inne på, i tillegg til andre
hardrock navn som Status Quo,
UFO og Rainbow. Så oppdaget jeg AC /DC, og jeg dro i to omganger til byen for å
kjøpe alle platene.
Jeg visste at AC / DC hadde konsert i Sverige
dagen før, så jeg ringte flyselskapet og fikk vite at
”flyet fra Stockholm, landet da og da”. Bjørn Nilsen, Ottar Lystad og jeg kjørte
ut til Fornebu og vi
stilte oss opp med kamera. Vi hadde regnet med at det ville være flere fans der
ute, men det var bare oss.
Det var ingen presse der, og det var ingen fra musikkbransjen der heller. Vi
ventet en halv time før
bandet kom ut av døra til ankomsthallen og vi knipset det vi rakk før bandet
forsvant.
Beating around the Bush – SAS hotellet, Oslo
Vi setter oss inn i bilen og
setter kursen mot SAS hotellet på Holbergs Plass. Vi visste at bandet
skulle bo der, da dette var sjekket på forhånd. Jeg husker jeg spurte om ”skal
tilfeldigvis herr Young
bo her?” Og det kunne de bekrefte, haha! Vi ventet litt til gutta kom ut av
spisesalen, og da fikk vi knipset
flere bilder, ute i foajeen. Vi fikk en del autografer, men på grunn av sjenanse
hadde vi vanskelig for å prate
med bandet. Mine venner Bjørn og Ottar fikk også sikret seg ett sett med
autografer og jeg håper de fortsatt har disse.
Dette var
samme dag som selve konserten i Chateau Neuf, så vi satte kursen mot
Majorstua. Oppe på Chateau ventet vi i kø og jeg la merke til at de
”boblejakkekledde hordene”
nå hadde byttet ut boblejakkene med denimjakker med store ryggmerker. Selv
kjøpte jeg en grå
AC / DC collegegenser like før konserten begynte. (Sjekk bildet av Cato). Det
var vanvittige
forventninger utenfor salen, med stort trøkk og god stemning.
KONSERTEN
Vel inne startet konserten med ”bjella”. Fra
første akkord av ”Hells Bells” tok det helt av,
og det kokte fra første stund. Jeg hadde aldri sett maken til liv på noen
konsert før. Jeg hadde
tidligere vært på både Electric Light Orchestra og Kiss med Iron Maiden som
oppvarmer like i
forveien, men jeg hadde aldri sett maken til dette! Jeg hadde rett og slett ikke
vært i nærheten av noe sånt
”spetakkel”. Angus sto ikke stille ett sekund! Det var fullt øs hele veien, både
fra scenen og publikum.
Etter konserten dro vi direkte fra Chateau og ned
på SAS hotellet igjen. Vi var gutter som var glad
i en øl, men her tok vi ingen sjanser, det var det å møte bandet som hadde
høyeste prioritet. Det var
en vanvittig dag for oss som var fans på sin hals. Da vi kom ned på hotellet
traff vi bandet igjen. Da sto
det noen limousiner utenfor som skulle kjøre dem ut ”på byen”, men de rakk også
da å gi oss ett par autografer
i døra. AC / DC var veldig vennlige og det var ingen sure miner ved noen av de
tre anledningene vi traff dem.
De smilte og ga oss tommelen opp! Jeg la merke til at Angus, som er et
fyrverkeri på scenen,
var helt kald og rolig ”på privaten”. Vi opplevde bare smil og glede fra AC /
DC, hele tiden.
- Det er en
av mine største konsertopplevelser og fortsatt et veldig kjært minne.
Etter mitt møte
med gruppa dabbet interessen gradvis og jeg synes fortsatt at Bon Scott
katalogen er den beste.
Jeg falt pladask for Bons sekkepipe på
”It`s a Long Way To The Top”.
Jeg elsker
Brian Johnson og hans ”Back In Black”, men Bon Scott er kongen!
Favorittplate med AC / DC?
- Alle med Bon Scott!